Gustav Erik
Gullikstad Karlsaune
DEN
GRESK-ORTODOKSE KIRKEN
|
Norge har vært en del av
kristenheten i bare halvparten av kirkehistorien. Da nordmennene for bare
1000 år siden ble kristnet, skjedde det dessuten gjennom kontakten med
en annen kirkelig tradisjon, den tradisjonen som gjerne kalles Vest-kirken.
Den hadde utgangspunkt i landområdene i den vestlige delen av
Middelhavet, dominert av påvirkningen fra den latinske kulturen som
strålte ut fra metropolen Roma. Etter flere hundre år med
utvikling av særtrekk, blant annet pavedømmet, ble den latinske
tradisjonen til slutt selvstendiggjort i det vi nå kjenner som Den
romersk-katolske kirken, i et avgjørende brudd med den
gresk-hellenistiske tradisjonen i 1054, det såkalte store skisma. Altså, da Norge ble en del av
kristenheten, fikk vi innført en kristendomsform som var preget av
særtrekkene i den romersk-latinske tradisjonen, samtidig som den
manglet elementer som var helt sentrale i den gresk-hellenistiske. Det er
altså allerede i utgangspunktet grunner til at kirke og kristenliv i
Norge og Hellas er så ulikt. Men med tiden ble denne forskjellen enda
større. Innenfor det som da var Vest-Europas kristenhet, skjedde det
jo en ny gjennomgripende omveltning 500 år etter det store skismaet.
Det var oppkomsten av protestantismen på 1500-tallet. Kulturelt sett
var dette det humanistiske Nordvest-Europa som selvstendiggjorde seg
religiøst i en ny tradisjon i forhold til det latinske
sør-vest. Når vi skal profilere den ortodokse kirken, har vi
altså tre kulturelle og kirkelige hovedtradisjoner vi refererer til i
sammenligningen: den gresk-hellenistisk ortodokse, den romersk-latinsk
katolske og den germansk-humanistisk protestantiske. I alle samfunn er det en nær
sammenheng mellom de religiøse uttrykks-formene og kulturens
uttrykksformer for øvrig. Faktisk er det slik at om vi søker de
viktigste verdiene, de underliggende motivene og de dypeste tankene, alt det
som ligger bakerst eller innerst og til slutt styrer menneskers handlinger i
dagliglivet, så er det nettopp dem vi finner igjen i krystallisert form
i det religiøse livet i et samfunn. Dette gjelder også for det
greske og det norske, og det gjelder også om religionen begge steder i
utgangspunktet er en og den samme, nemlig kristen-dommen. Kirken i Hellas er
essensielt gresk, kristenlivet i Norge er typisk norsk. Vi må kjenne
kulturene for å forstå hvorfor kirkene er som de er, men kjenner
vi det religiøse livet, forstår vi også mye mer av
kulturene. Alle individ er avhengige av sin egen
kultur. Det blir vi gjennom oppveksten. Som nordmenn har vi innebygd
forventninger om hvordan folk vil - eller til og med skal og bør - te
seg i bestemte situasjoner. Disse forventningene tar vi med oss også
når vi drar til Hellas - og vi blir grundig overrasket. På samme
måte, ut fra våre egne erfaringer med det norske kristenlivet,
vil vi stille med ganske bestemte forventninger om hvordan det
religiøse livet skal være, også i Hellas - og vi blir
antagelig fullstendig overveldet av den greske gudstjenesten om vi forviller
inn i en kirke under den ortodokse liturgien. Synes vi livet i Hellas er som
i en annen verden, vil den religiøse utfoldelsen vi her er vitne til,
måtte fortone seg som et annet univers. Om vi allerede har vært i Hellas, har vi lagt bak
oss den første forundringen over at det som for oss er rene
selvfølgeligheter, det er for grekerne besynderlige merkverdigheter -
og omvendt. Har vi reist flere ganger, er det gjerne fordi nettopp disse
kulturforskjellene fascinerer oss. Vi opplever nye ting, og det er alltid
spennende. Men vi lærer også å se på oss selv og
våre selvfølgeligheter i et nytt lys. Reisene til Hellas er
interessante ikke bare fordi de gir oss ny kunnskap. Vi erfarer at
møtet mellom den norske og den greske kulturen viser seg å
være en verdifull vei til videre og dypere menneskelig erkjennelse. Siden
vi nå kan regne med at den greske livsforståelsen og
livsutfoldelsen er krystallisert i det som foregår i den ortodokse
kirken, har vi god grunn til å skaffe oss mer kjennskap til den for
å forstå grekerne - men også for å forstå
våre egne særegenheter. La oss først gjøre en
rask skisse av de forventningene vi nordmenn har lært oss å ha
til religiøst liv, og som vi også kommer til kirken i Hellas
med. Vi kan ta utgangspunkt i det påfallende trekket at gudstjenesten i
dagligtalen fortsatt heter "preika" mange
steder i Norge. Det har festnet seg som en selvfølgelighet at det som
er hoved-saken med kirken, det er prekenen. Hva som ellers måtte
foregå, det er en slags ornamentikk av ritualer rundt den, et par sett
av (unødig) høytidelige seremonier før og etter
prekenen. Av dette følger at presten, det er en som har som oppgave
å være taler. Forskjellen mellom en prest og andre talere (f.eks.
politiske) er at prestens tale skal være religiøs.
Interiøret i kirken er preget av det samme. Det to ting som er viktige.
Det ene er prekestolen, prestens talerstol. Det andre er kirke-benkene, de stolrekkene de skal sitte på som skal høre.
De som går til kirken, de går jo dit for "å
høre preika" så klart.
Gudstjeneste i en sum, det er langtekkelig påtatt høytidelighet,
det er de flestes nordmenns dom, og så holder
de seg langt borte fra den. En del går imidlertid derfor heller
på kristelige møter. Dit går de da gjerne for å
høre en eller annen kjent taler. Dermed er forskjellen på en gudstjeneste
og et møte er bare den at det kirkelige seremoniellet er fjernet
(samtidig som det er opprettet et eget fast møte-rituale
selvsagt). Tale-lytte-opplegget er det samme. Ikke så rart, dette er
kjernen i protestantisk religiøsitet. Det ser vi enda tydeligere om vi
kaster et blikk på den kalvinsk inspirerte delen av protestantismen.
Kirkerommet i reformatoren Calvins kirke i Genève ser ut som et
auditorium. Alt som ikke tjener tale-lytte-situasjonen i interiøret er
fjernet. Hos oss finner vi nedslag av denne religiøst begrunnede interiørarkitekturen
i forsamlings--lokalene hos en rekke av de såkalte frie trossamfunnene.
Dessuten i bedehusene i den norske lekmanns-bevegelsen, og aktiviteten der er
jo er mange nordmenns religiøse erfarings- og referansebakgrunn. At dette er kulturbetinget, er klart. Vi
finner tale-lytte-settingen igjen i en velkjent institusjon i våre
samfunn, universitetet. I universitetets undervisnings-situasjon har vi
på den ene siden en som "leser fore", på den andre
siden en gruppe tilhørere, auditoriet. Det skulle være
åpenbart at det her er nært slektskap med prekengudstjenesten.
Den protestantiske gudstjenesten er forelesningen i religiøs utgave.
Dette er ikke så rart. Protestantismens kulturelle utgangspunkt var jo
nettopp åndsepoken humanismen. Den var det germansk dominerte
Nord-Europas utgave av den bredere anlagte, søreuropeiske renessansen.
Og det var i denne epoken at institusjonen 'universitetet'
fram. Enda mer typisk protestantisk trekk henger sammen med dette. For
humanistene var det som hadde med ord å gjøre det (eneste)
viktige. Det å drive kildegransking og legge resultatet fram i
forelesninger, var selve kultur-beskjeftigelsen. Det skulle ikke være
vanskelig her å se videreføringen i protestantismens
karakteristiske konsentrasjon om Skriften -i ekstrem form som biblisisme
eller fundamentalisme, i mildere form som en idé om kristendommen som
bokreligion. Det er den religiøse utgaven av humanistens konsentrasjon
om skriftkildene. Det vi særlig skal legge merke til i denne skissen,
enten det er kulturelt eller religiøst, er de konsekvensene denne
typen åndsliv får for den menneskelige livsutfoldelsen. Vi ser
det vel best i forelesningssituasjonen. Hele bredden av det tenkbare
repertoaret for mulige menneskelige uttrykks-former, er her begrenset til
én eneste funksjon, det å bruke munnen (forhåpentligvis
på bakgrunn av et resonnement). Tilsvarende, hele bredden av mulig
menneskelig inntrykks-beredskap er begrenset til én eneste aktivitet,
det å spisse ørene (forhåpentligsvis
som uttrykk for et aktivt intellektuelt liv). Det karakteristiske for
uttrykks- så vel som inntrykks-siden i denne åndstradisjonen er
begrensning og forenkling. Videre er det som slik gjelder for den ytre
menneskelige livs-utfoldelsen, faktisk gjeldende også for den indre.
Det som står i parentesene, refererer nemlig til nok et område
som er begrenset - et område uoverskuelig rikt på muligheter, den
menneskelige bevisstheten. Av alle de tenkbare aktiviteter det menneskelige
bevissthetslivet kan utfolde seg i, avgrenser det hele seg her til fornuftig
intellektuelt resonnement, det vi i rendyrket form kaller rasjonalisme.
Protestantismen tenderer mot en religiøs rasjonalisme, et religiøst rasjonalt diskurs, eller i verste
fall, ren religiøs retorikk. Vi må også ta med at ved den andre
kirkesplittelsen, på 1500-tallet, får vi ikke bare én ny
religiøs retning. Det blir hele fire nye religiøse
hovedtradisjoner som etablerer seg i de områdene som blir protestantisk
dominert, i tillegg til den gamle romersk-latinske tradisjonen: 1) de
anglikanske (i England), 2) de lutherske (i Tyskland og Skandinavia), 3) de
reformerte (i Sveits, Nederland og Skottland), og 4) de anabaptistiske
gruppene (i Sveits, Nederland, England og deretter i USA). Betegnelsen
'anabaptisme' sikter til at de som ble medlemmer, døpte seg
på nytt som voksne. Disse enhetene av religiøse grupper har
utviklet seg videre til en uoverskuelig mengde trossamfunn, særlig ved
eksporten til, og importen fra, USA. Nettopp betegnelsen
'trossamfunn' passer her bedre enn kirke. I forhold til de store, mer
omfattende kirkesamfunnene - som gjerne er nasjonal-kirker og folke-kirker -
er deres kjennemerke: "en avgrenset gruppe medlemmer". For det ene
er for denne religiøsiteten det helt avgjørende at det formes
en selvstendig menighet som avgrenser seg fra samfunnet for øvrig. For
det andre kreves det av de enkelte at de kvalifiserer seg for medlemskap. Det
skjer ved at den enkelte gjennom et markert subjektivt valg av en eller annen
form for religiøst definert levesett - en religiøs
"omvendelse" - klart avgrenser seg fra de omgivelser og de
mennesker de ellers måtte leve i fellesskap med. Den norske
protestantiske religiøsiteten har enkelte steder i vesentlig grad tatt
opp i seg de sentrale elementene i denne religiøse tradisjonen. Det er
særlig klart i de områdene som domineres av det som kalles
"sør-lands- og vestlands--pietismen".
Dette er viktig å få med seg, fordi det ofte er den som i Norge
med selvfølgelighet brukes som selve standarden for et legitimt
kristent trosliv, konsentrert i begrepet "personlig kristen". Oppfattet som et forsøk på
generell, fyldestgjørende beskrivelse av
samspillet mellom humanisme og protestantisme, ender denne skissen selvsagt
opp i en karikatur. En slik oppfatning bunner imidlertid i en fatal
misforståelse, og alle forsøk på retorisk
rettferdiggjøring som man måtte ha moblisert
på grunn av den, er feilplassert. Målet var å skissere en
type, og det har vi gjort. En type fins sjelden i rendyrket form i
virkeligheten, det er dens vesen. Derimot fins den rikelig til stede i det vi
kaller forventninger. Denne skissen skulle gi oss mulighet til å se
litt klarere noen av de forventningene nordmenn møter den greske
kirken med, bevisst og ubevisst - og kanskje også vår egen
kulturbegrensning. Det første som gjerne
slår en nordmann i møte med den gresk-ortodokse kirkens liturgi,
er at dette er som en overdådig iscenesatt teaterforestilling. Om vi
ikke lar vår tanke begrenses til det vi kjenner av norsk teater, er
observasjonen av det dramatiske ikke av veien. Men dette er vesentlig
annerledes enn det vi vanligvis tenker på med teater. Framfor alt
på ett punkt: her fins det ingen plass for tilskuere og
tilhørere - både i bokstavelig og i overført mening. Det
fins ikke benker, bare sitteplasser for folk som trenger å hvile seg.
Men her fins det også i sak bare deltakere. Er du kommet inn i kirken
under liturgien, oppdager du raskt at du allerede er blitt en del av den selv
- vel å merke uten at noen på protestantisk "evangliserende" vis trenger seg inn på deg.
Det er liksom ikke mulig å gjemme seg vekk. Det som foregår
omslutter deg. Du er midt inne i en annen livs-virkelighet - med hele deg.
Inntrykk og uttrykk er ikke begrenset til enkelte sanser eller former. Alle
evner er i bruk. Syn, hørsel, lukt, smak... Og framfor alt, her er bevegelse.
Det som er overordnet og tar alt annet i bruk, er handlingen. Gudstjenesten
skjer, den gjøres. Vet vi bare litt om gresk kultur, ser vi også
straks hva dette kan refereres til - den gamle greske kulturens drama. Det ligger jo i ordet selv, det å 'gjøre'.
Den første tanken traff egentlig ganske godt. Det dramatiske har vært og er stadig
grunnleggende i gresk kultur. La oss ta med oss en umiddelbar observasjon for
å illustrere det. I forenklet utgave finner vi nemlig dette igjen i noe
helt typisk gresk som alle besøkende fascineres ved - at grekerne
danser. Nå tenker jeg ikke på folkedansen først og fremst.
Jeg ser for meg den situasjonen mange av oss har opplevd, nemlig at en
hvilken som helst vanlig person selv begynner å danse eller oppfordres
til det av andre - for å gi til kjenne livsfølelsen i
øyeblikket. Det danses i glede og forhåpning, og det danses i
sorg og fortvilelse. I filmen Zorba er dette klassisk tegnet i scenen
på stranden der amerikaneren, som stort sett ikke skjønner noe
som helst av det greske, nettopp har vært vitne til at alt det de har
bygd opp har falt sammen. Da sier han til Zorba: "Teach
me to dance".
Endelig har han virkelig skjønt noe. Og han hadde ikke bare innsett
noe som er særegent gresk. Da han kjente at nå hadde bruk for en
uttrykksform som var langt mer omfattende enn ord, ble det klart for ham at
den hadde grekerne for lengst funnet, tatt i bruk og alminnelig-gjort, i
dansen. Dansen er realiseringen av en grunn-leggende -menneskelig
uttrykksform, akkurat slik som dramaet. Forskjellen er at det var grekerne
som realiserte det, ut fra sin livs-forståelse. Det karakteristiske for
denne livsforståelsen er at den er omfattende inntil det totaliserende.
Det som skjer, skjer innen rammen av liv og død. Det som
gjøres, som reaksjon på situasjonen, tar i bruk hele mennesket.
Dette ser ut til å ha fulgt grekerne fra begynnelsen, gjennom antikken,
hellenismen og fram til i dag. Skal vi derfor forstå noe av den
ortodokse liturgien i den greske kirken, må vi ha dette for øye.
Gudstjenesten må omfatte alt menneskelig, ikke bare enkelte sider av
det å være menneske. For grekerne er livet et drama. Dermed er,
og må frelsen fra døden, også være et drama. Og den
eneste måten å ta del i frelsen på, er den dramatiske,
nemlig liturgien. Liturgien er ikke en teatralsk påminnelse om noe. Det
er virkeliggjørelse av selve livets realitet. Kirkens fulle navn er DEN ORTODOKSE
ØSTLIGE KIRKEN. Sannsynligvis har vi, som nordmenn, en ensidig
forståelse av ordet "ortodoks". Vi tenker på "rett
lære". Det er en betydning som rett og slett blir helt feil om vi
anvender den for å bestemme den ortodokse kirken. For de ortodokse
betyr ordet 'rett lovprisning'. Det er derfor vi har gått inn i Den
ortodokse kirken gjennom liturgien. Gudstjenesten er de troendes lovprisning
av Gud. Det er denne lovprisningen som avgjør om troen er rett.
Lutherske protestanter har gjennom den humanistiske rasjonalismen en tendens
til ensidig betoning av lære (-prinsipper). Her er det formuleringen av
den rette læren som avgjør om troen er rett. Det ideale for en
lutheraner er å være universitetsstudert teolog. Dette ble
så overbetont i den epoken i lutherdommens historie som kalles
"ortodoksien" - den rettlærighetens
tid på 1600-tallet som fulgte på reformasjonshundreårets
tumulter - at den kirkelige allmennhet etter hvert begynte å legge endisidig vekt på den subjektive følelsens
og opplevelsens plass, og vi fikk "pietismens" religiøse
ytringsformer. Som protestantene preges av sine endisige fokuseringer, preges Den ortodokse kirken av sin
universale horisont. Liturgien er den omfattende ytringsform der også
det som har med læretenkning å gjøre, inn- og underordnes.
Den ortodokse kirken har selvsagt lære, til og med en uhyre sterk
lærebevissthet. Det var i Østkirken de diskuterte i fire hundre
år, før de kom fram til det som er de uoppgivelige grunntankene
i kvalifisert kristen tro: de to dogmene om Guds hellige treénighet
og Kristi menneskevorden. Vår
tradisjon har arvet de latinske termene trinitet og
inkarnasjon, og typisk nok betyr i protestantisk sammenheng ordet 'dogme'
ensidig 'læresetning', en fiksert skriftformel som uttrykker den
riktige meningen om noe. I ortodoks sammenheng betyr
'dogme' en 'grunntanke', de fundamentale trekkene i sinnbildet av noe.
Den som lovpriser Gud, må ha samme klare idé om hvem han
står overfor, som den som henvender seg til en person og ikke
fornærmer vedkommende med å forveksle ham med en annen. Og slik
som det er i forhold til en person i dagliglivet: du skal ikke være
ferdig med en person om du har gjort deg opp en mening om vedkommende (har
hoved-trekkene i et personbilde), du bør ha respekt-full åpenhet
for videre kjennskap. Slik er det også med det teologiske og det
kristologiske dogmet. Det er ikke skrift-formler som gjør at du er
blitt ferdig med Gud og Kristus i når du har lært dem, eller har
et forhold til den treénige Gud og den menneskevordne Kristus om du kan dem. Dogmet er bare de
avgjørende grunntrekkene i bildet av Gud og Kristus som den realitet
du kan ha et forhold til. De ortodokse finner derfor dogmet best egnet til
ettertanke, meditasjon. Siden det ikke bare er en skriftformel, er treenigheten
heller ikke noe som er tilbakelagt som et problem i Oldkirkens historiske
epoke. Et hovedankepunkt før "det store skismaet" i
Middelalderen var at Vestkirken uten videre hadde innført den
formuleringen i trosbekjennelsen at "Ånden utgår fra Faderen
og Sønnen [lat.:filioque]. For grekerne
forrykker dette fullstendig forestillingen om Gud som virkelig treénig. Skal det sies noe slikt, må det
være at Ånden utgår fra Faderen (i evighet), og sendes og
mottas av Sønnen (i tiden). En liten episode fra Mont Athos
forteller hvor levende og gjennomgripende teenighetstanken
stadig er. Jeg var i klosteret Pantokratoros. Av besøkende var det bare to italienere
og meg. Vår elskelige vertsmunk Petros hadde
meget vage idéer om hva en protestant var (enn si en luthersk),
derimot forskjellen til det romersk-katolske, den var klar. Mens vi om kvelden
satt ute på balkongen etter maten, lanserte han en viktig forskjell som
gikk på rett-troenheten løs. Det var følgende, som han
beskyldte katolikkene for, inklusive de to som var på besøk (i
fullt alvor, om enn i en gemyttlig tone): "Når katolikkene korser
seg, gjør de nok stort sett de samme bevegelsene som de ortodokse, men
hva gjør de ikke? - Jo, de holder ikke sammen tuppen av pekefinger,
langfinger og tommel. De tar ikke treenigheten alvorlig!" Mont Athos 8. august 1983 |
Det
fins en fortsettelse. Den finner du i UniTRel
nr. 26, i den ene av bokseriene på Religionsvitenskapelig
institutt, NTNU.
